Pakse, Bolaven Plateau & Wat Phu

Etter en relativt lang reisedag med 11t fordelt på 2 busser fra Kong Lor Village, kom vi til Pakse. Vi ble satt av et par km fra der de fleste gjestehusene lå, så vi tok beina fatt. Gikk litt i feil retning før vi fikk hjelp av en snill Tuk Tuk-sjåfør som pekte oss i andre retningen. Ikke alltid lett å vite hvor man er når man kommer til et nytt sted (før man kommer på at man kan bruke GPS-en på mobilen..). Vi fant et fint gjestehus fort og gikk rett ut for å spise middag. Klokka var blitt 18.30 da vi sjekka inn, så det var ikke mye annet å gjøre enn å ta resten av kvelden fri og slappe av :)

Første bussen vi tok fra Kong Lor gikk fra der vi bodde, men vi måtte bytte etter ca.3t i et veikryss. Den første bussen skulle nordover til Vientiane igjen, mens vi ville sør til Pakse. Denne bussen hadde sett bedre dager. Den lange slangelignende formen i frontruta er en sprekk som er teipa igjen. Setene hang så vidt sammen, men alt i alt var den faktisk helt ok. Vi fant oss et par greie seter :) Heldigvis var det ikke steikende sol denne dagen, for det var ikke noe tegn til aircondition. Det var montert 3-4 vanlige bordvifter i taket som ble skrudd på hver gang bussen stoppa og åpne vinduer ikke hjalp lenger :) På taket ligger det noen hundre plaststoler som sikkert skulle fraktes et sted for noen... 

Første dagen gikk vi bare litt rundt i byen og kikka. Her er vi i Wat Luang i Pakse. Vanligvis er det enten bare gull og glitter eller bare gamle hus, men her hadde de begge typene ved siden av hverandre. Kul kontrast. Utenom dette har ikke Pakse noe spesielt å by på i seg selv.

Typisk bygning i Pakse. Fransk arkitektur. Dette var hovedstaden i sørlige Laos da franskmennene styrte her. De har satt sine spor på bygninger mange steder i landet.

Neste dag dro vi på en to dagers tur til Bolaven plateau litt utenfor Pakse. Den første timen var på veldig fine veier, mens den andre timen var på veier som dette der bussen humpa av gårde og sjåføren måtte gjøre sitt beste for ikke å sette seg fast.

Framme ved veiens ende. Her var det på med seleutstyret og den virkelige turen begynte. Bolaven plateau ligger ca.12-1300 m.o.h. så temperaturen var litt lavere og det var behagelig å gå.

Ingunn på tur over en av de første elvekryssningene. Vi var festa til en stålvaier over oss med to karabinkroker og så var det bare å gå over :)

Vi gikk gjennom veldig variert terreng. Både til lands, til vanns og i lufta med :)

Litt trefall som må forseres. Bra dette var før fruen ble gammel ;)

Lunsj ble servert på langbord av bananblader. Vi hadde med en hovedguide fra byen som snakka engelsk. De tre andre plukka vi opp der bussen stoppa. De var veldig flinke og hyggelige, men snakka minimalt med engelsk. Maten ble trylla fram fra diverse poser og ser kanskje ikke så delikat ut, men smakte veldig godt. Det var ris, egg, tørket kjøtt, fiskekaker, tomatsaus med chili, kokte bambus-skudd og noe kokte grønne greier som man alltid får servert, men som vi ikke har fått med oss noe navn på (de kaller det bare grønnsaker...). Godt er det uansett hva det er :)  

Utsikten fra en av plattformene vi zip-lina fra. 

Ingunn på vei ned fra en av zip-line plattformene. Vi ble firt ned av guidene, så det fungerte som en manuell heis :)

Her er Ingunn på vei forbi en av fossene. Vi kom rimelig nære. Andre veien var det utsikt ned over den jungeldekte dalen. Det var bare å spinne hele veien så man fikk med seg litt av både foss og utsikt.

Her er fossen fra andre siden av linja.

Og her ser vi den litt lenger nedenfra. 

Som dere ser, er det mange fossefall etter hverandre, og vi zippa fram og tilbake nedover og nedover. Helt topp! Her var vi på en dobbel linje og var kobla sammen med det røde tauet som synes på bildet.

På mange av linjene så vi ikke hvor de endte fra der vi starta. Det gjorde det litt ekstra spennende :)

Her er det jeg som tar "heisen" ned til bakken fra en plattform oppi et tre.

Tre-pinnen var bremsen vår og kunne også brukes å styre med så vi ikke spant rundt helt hjelpeløst. På denne måten kunne vi se dit vi ville hele veien. Problemet med denne pinnen, var at den ikke alltid var like effektiv som brems. Hvis vaieren var våt, var bremseeffekten dårligere og man måtte ta i hardt for å stoppe i tide.

Ingunn tok i litt for hardt på akkurat denne turen, så pinnen røyk og forsvant. Rundt håndleddet henger bare tråden igjen og hu gjør seg klar for "kræsj-landing". Bildet er tatt et par meter før plattformen og hu kommer i stor fart. Denne gangen sto det tre guider og tok i mot, så de fikk dempa landinga såpass at det gikk bra. Resultatet ble litt ekstra adrenalin, blåmerke på armen og et plaster på lillefingeren der det gikk hull pga pinnen som ble håndtert for hardt og forsvant brått. Dette var dagens siste zip-line, men neste dag var hu like ivrig på'n igjen og utstyrt med ny brems :)

Dette bildet er tatt fra terrassen på spise-hytta i campen vår i jungelen. Kan ikke klage på utsikten :)

Samme vinkel, men litt lenger nedenfor der vi spiste i campen vår.

I en foss litt til høyre for den store, kunne vi bade. Vannet var forfriskende 21 grader og dusj-trykket var bra... 

Her sitter jeg delvis inni fossen og tar bilde mot den store fossen vi ser fra campen.

Ingunn fant seg et par nye venner her også. Tror både kattene og hu var fornøyde med kosen etter middagen.

Når jeg ikke hadde en katt på fanget, kom denne å satt seg på låret mitt. Den var ikke like innbydende å kose med, så jeg tok noen bilder og knipsa den bort.

Hjem, kjære hjem! Her er hytta vi bodde i. Eneste måten å komme dit på, var via en Zip-line. Da vi skulle legge oss, var det helt svart ute, så det ble "mørkekjøring" med zip-line. 

Vi sov i hver vår seng på behagelige madrasser og med myggnetting over. Rundt hjørnet for "soverommet", var "stua" med noen stoler og et bord. Rundt neste hjørne var "gangen" der Zip-lina kommer inn, samt badet (bak veggen på nederste bildet) med vasken uttafor. Luksus med WC, rennende vann og såpedispenser. Det var til og med litt lys frem til kl.21.15. Da var natta og "lights out".

Vi hadde til og med husdyr i hytta vår. Denne var ca.15cm mellom vingespissene, og vi hadde to av de! I tillegg var det et meget godt utvalg av andre, mindre insekter som holdt til der :)

Ny dag og nye zip-lines.

Det ble en del venting mellom moroa. Da sto vi hekta fast til stålvaiere i treet og kikka på de andre som kom eller gikk. Vi var 10 stykker i gruppa (5 par), i tillegg til våre 4 guider. Parene kom fra Australia/Brasil, Frankrike, Tyskland og Spania (og Norge).

På en av linjene var det mulig å prøve seg som Supermann. Jeg benytta sjansen og spente fra. Vi måtte ha med en nr.2 bak som kunne bremse for oss, så jeg fikk med en av guidene. Rett etter bildet nede t.v. kjente jeg at noe løsna to ganger rett etter hverandre og jeg datt på en måte ned fra Supermann-stillingen og hang plutselig loddrett. Det blir fort litt ekstra spennende når det kjennes ut som noe plutselig ryker eller løsner og man henger i det som er igjen av seletøyet i en stålvaier og er på tur ut over en dal som ligger noen 10-talls meter nedenfor. Jeg fikk ikke gjort så mye annet enn å håpe at resten av selen skulle holde til jeg kom over, og jeg tok et godt tak i tauet som var festa til vaieren over meg. Alt endte godt denne gangen også, men det ble et lite skrubb/brann-sår under armen der selen hadde skrapa meg opp da remmene som var festa rundt begge beina mine løsna. Jeg hang da bare i den øvre delen av selen. Dette var ikke siste zip-line, så jeg var raskt tilbake på "hesten" igjen men sjekka ekstra nøye at remmene var festa som de skulle resten av dagen ;) Det var nok pga den rare stillingen liggende vannrett forover i stedenfor "sittende" som vi vanligvis gjorde. Guiden så at det skjedde noe med meg da jeg var den første som testa, så de andre som testa Supermann-stilen snudde selen baklengs så festet ble riktigere.

Ny linje og nye muligheter... Liten foss øverst i bildet her også :)

En av mange hengebruer av forskjellig slag.

Enda en type med løsthengende stålvaiere som svinga løst når man gikk på de. Ikke fruens favoritt... Regnet spruta ned også som dere sikkert ser...

Enda en type der man balanserer på en stålvaier. Over en foss denne gangen.

Samme som forrige bildet.

Her har vi kommet til et høydepunkt eller den store skrekken alt etter hvem man spurte. Eneste vei videre var opp denne veggen ved hjelp av jern-bøyler festa i fjellveggen og stålvaiere som vi festa oss til hele veien. Legg merke til de solide tur/klatre-skoene til guiden vår som er på vei opp veggen. Han gikk hele turen i flip-flops! Bør kanskje nevnes at på dag to hadde vi med noen jenter som jobba i campen og som skulle tilbake til landsbyen sin. De gikk sammen med oss - barbeint! De trivdes ikke veldig godt da vi vassa i blodigler den siste timen av turen :) men de visste vel hva de gikk til... Vi andre holdt et høyt tempo for å unnslippe blodiglene som sugde seg fast så fort de fikk sjansen. Stadig vekk måtte vi stoppe og plukke av 10-15 igler som hadde kommet seg på skoa eller rundt anklene våre :) Ikke noe farlig, men kan bli sølete hvis de får åpna en større blodåre... Skjedde ikke med noen i gruppa vår.

Turen fortsetter opp og bortover fjellveggen.

Jeg er på vei mens de siste fortsatt står på bakken nedenfor. Tar litt tid når man hele tiden skal flytte med seg karabinkrokene og tråkke stødig og forsiktig på festene i veggen.

Her kommer fruen. Ikke mye å gå på her. Dette er et stort steg for en med høydeskrekk, og jeg er veldig stolt av henne for at hu klarte det så bra. Ingen sutring her i gården. Bare å holde fokus og komme seg videre :) Sånn skal det gjøres!

"Gruppebilde" på en liten hvilehylle.

Videre bort og opp...

Her er vi litt over halvveis opp fjellveggen.

Nærmer seg toppen.

Ny elv og ny balansegang over. Det var like etter denne at blod-iglene dukka opp :)

Solnedgangen sett fra bussen på vei inn mot Pakse igjen. Nydelig avslutning på en alle tiders helg i jungelen.

Neste dag (bursdagen til denne damen) leide vi moped fra gjestehuset vi bodde på og kjørte 1 time ut av Pakse igjen for å se ruinene av Wat Phu.

Wat Phu er et Khmer Hindutempel-kompleks. Det var templer her allerede på 400-tallet, men ruinene som står igjen her i dag er fra 1000-1200-tallet.

Wat Phu.

Det ligger templer i flere etasjer oppover en fjell-side. Her er noen av trappene opp.

Flere trapper.

Her er vi på toppen og har en fantastisk utsikt over det flate landskapet i områdene nedenfor templene.

Nedre delen av Wat Phu sett fra toppen.

Templet på toppen.

Innramma bilde av bursdagsjenta i Wat Phu

Inni templet på toppen.

Utsikt fra toppen av Wat Phu-området.

På vei hjem fra Wat Phu, kjørte vi innom Wat Phousalao. Hovedsakelig for å se den store gull-buddhaen som synes fra Pakse på andre siden av Mekong-elva. Her var det mange flere trapper opp enn i Wat Phu. Mye brattere og ikke så stil-fine som de gamle Khmer-trappene...

På toppen sitter den store Buddhaen og kikker ned på Pakse.

Han kan ikke klage på utsikten sin...

Utsikt over Mekong-elva og Pakse på den andre siden. Brua vi ser er ny i år. Før måtte man ta båt for å komme til de stedene vi kjørte moped til i dag.

Mange mindre gull-Buddhaer ved Wat Phousalao.

Tilbake i byen igjen etter dagens "turist-plikter", var det kake-tid. Vi kjørte innom et bakeri og fant denne lille saken som egnet seg fint som bursdagskake. Den fikk litt medfart på vei hjem fra bakeriet, men smakte nok det samme :) 

Det var alt vi hadde fra Pakse-området. Håper og tror at fruen har hatt en fin bursdagshelg. Gratulerer så mye med dagen, min kjære <3