Saigon

Reisa fra Seoul til Saigon (Ho Chi Minh City) var spennende på mange måter. Først var det vårt evige problem med overvekt. Vi har litt mer enn vi har lov til i både bagen og sekkene våre, så det er alltid spennende å se hvordan det går når vi sjekker inn. Det har gått bra hver gang hittil, men man vet aldri... Av erfaring vet vi at noen selskaper er veldig nøye med vekt på bagasje. Neste spenningsmoment var mellomlandinga i Hanoi. Vi hadde i utgangspunktet 2,5t der og skulle rekke å skaffe visum, hente bagasjen, komme oss til innenlandsterminalen og sjekke inn på nytt. Hadde lest en del historier om folk som hadde stått 1-2t i kø for å få visum, noe som hadde passa veldig dårlig for oss.. Heldigvis landa vi nesten 30 min før tida, og visum+immigration tok bare 30 min til sammen. Resten gikk også meget glatt, så vi satt en stund ved gaten og slappa av før flyet gikk til HCMC. Det siste vi hadde grua oss litt til var møte med taxi-sjåførene der. Vår erfaring fra tidligere besøk er at de er masete og på oss som klegg. Sånn var det ikke nå. Vi hadde lest om pris på taxi til sentrum og fikk en pris vi var fornøyd med ved å kjøpe en forhåndsbetalt tur til hotellet vårt. Det kosta ca.10kr mer enn vi kanskje kunne fått ved å bruke meteret. Risikoen da hadde vært at de kjører omveier for å tjene mer (noe som er normalt), og turen hadde blitt dyrere og lengre for oss. Vi hadde reist i 14t, og var veldig fornøyde med å komme raskt, enkelt og billigst mulig fram. (Skulle helst tatt buss, men de slutta å gå 30 min før vi landa). Totalt sett veldig fornøyde med reisedagen som hadde mange muligheter til å bli veldig dårlig :) Rart å være tilbake i byen for begge to...

 Vi rakk å spise frokost første dagen (som serveres i nabo-hotellet!), og kom tilbake til vårt eget rom før det bøtta ned ute. Hvis vi skulle tro værmeldinga var det sånn det skulle være hele tiden her: regn, torden, sol og overskya. Litt av hvert... Vi venta til det verste regnet ga seg før vi gikk ut. Resten av dagen var det vekslende yr og opphold. Vi gikk litt rundt i byen for å friske opp litt gamle minner og orientere oss. Det er 9 og 3 år siden vi var her sist... Dette er det sentrale postkontoret i Saigon. En meget fin bygning. Da vi var der, var det et brudepar som tok brudebildene sine med postkontoret i bakgrunnen.

På andre siden av gata for postkontoret, står denne kirken: Notre Dame. Ikke like stor som den i Paris, men fin denne også.

Typisk gatebilde i Saigon. Vi er enige om at dette må være den mest bråkete byen vi har vært i (til nå). Det er 10 mill innbyggere her. 6 mill scootere som kjører og tuter døgnet rundt. I tillegg har vi biler, busser og lastebiler som bidrar med enda høyere tuting. Det virker som om de styrer basert på lyd (som et slags ekko-lokalisering e.l.). De regner ikke med at noen ser de, så de tuter for å melde fra at "her er jeg". Så da er det bare å tenke seg noen millioner mennesker som signaliserer til en hver tid, døgnet rundt. Ellers er det en fin by. Spennende å gå rundt og se og lukte på alt som er rundt oss. På bildet ser vi folk som sitter midt i et kryss og slapper av og kanskje selger litt mat innimellom. Det sykler en Rickshaw forbi. De nevnte scooterne er til stede. Legg også merke til strøm-ledningene som er hengt "pent og pyntelig" fra stolpe til stolpe og samles til en dugelig spaghetti-porsjon der de møtes. Ville ikke vært den som skulle lete etter feil i nettet her :) Langs fortauene sitter de å selger fersk fisk, grønnsaker, nøtter, frukt og ferskt kjøtt. Luktene forandrer seg kontinuerlig fra gate til gate. Vi lurer litt på hvor bra kjøtt og fisk holder seg en dag ute i 35-40 grader, men det funker tydeligvis for de som kjøper det. Ett sted gikk vi forbi et sted som solgte grønnsaker. En hund gikk rundt og rundt oppi en kurv med salat eller kål og la seg til slutt godt til rette der. Sikkert mykt og godt :)

Byen har flere innendørs marked. Dette er det Russiske markedet. Det ligger litt utenfor det tetteste turistområdet, og er dermed mye roligere å gå rundt i. I tillegg var det etter vår erfaring billigere og hyggeligere å handle der. Det ble et par nye joggesko (på tide å komme i form igjen snart..) og et par nye regnjakker. Skulle kjøpt et par sko til, men der vi fant sko vi ville ha, var eieren aldri til stede. Vi kom tilbake 3-4 ganger over 3 dager uten hell. Dermed måtte vi inn i de mer kaotiske markedene i sentrum...

Vi "måtte" en tur til Cu Chi for å se og oppleve tunnelene der. Turen tok snaue to timer hver vei, og da var det bare å la seg underholde av alt man så langs veien. Scootere og mopeder brukes til alt som man ser. Lastebil er jålete... Bare å lesse på scooteren til den kneler eller hekte på en henger og fylle den til scooteren kneler... Det er intet mindre enn imponerende hva de får til med en liten scooter her i landet. Senest i dag så vi en som hadde med seg sine to hunder (kan ikke noe om hunder, men de var store - ikke noe veske-hunder) sittende der beina vanligvis skal være på scooteren. De sto med hodet hver sin vei. Trenger tydeligvis ikke stasjonsvogn selv om man vil frakte med seg et par store hunder :)

Framme i Cu Chi ble vi vist en propaganda-film fra krigen her. Det var veldig interessant å se og høre om krigen fra deres synspunkt. Vi er jo vant til å høre den amerikanske versjonen. På bildet er en modell av hvordan tunnelene er bygd og organisert. Det er til sammen over 250km tunneler i området. Her bodde folk i opptil årevis om gangen. Barn ble født her og det kunne gå flere år før de så sola. Øverst har de forskjellige bunkerser som gjør nytten som oppholdsrom, sykehus, kjøkken, møterom, verksted o.l. De øverste tunnelene lå ca.3 meter under bakken. Neste "etasje" lå 5-6 meter under bakken, mens det tredje nivået lå 9-10 meter nede. De lagde ekstra luftekanaler for å få nok luft ned. I tillegg hadde de "nød-utganger" til elver som man kan se til høyre på modellen. Tunnelene lå alltid så høyt at de ikke ble oversvømt i regntiden. Alle tunnelene ble gravd ut for hånd med små hjemmelagde spader og jorda ble frakta ut med flettede kurver. Det tok ca. 18 år å bygge alle disse tunnelene.

Her er en av inngangene til en tunnel.

Her står jeg oppi en annen tunnel-inngang. Sånne steder smatt de nedi og satt luka på plass over seg med blader eller annen kamuflasje oppå så den ble helt usynlig. Ingen handikap-dør der i gården...

Et av høydepunktene på turen til Cu Chi er å gå gjennom en del av tunnelene der. Dagens "turist-utgave" er laget litt større enn originalene. De er nesten 1 meter høye mot opprinnelig rundt 50 cm. Vi kunne gå maks 100 meter fordelt på tre nivåer. 3,6 og 9 meter under bakken som forklart tidligere.

Her er jeg i den trangeste delen av tunnelen. Her måtte jeg ned på alle fire noen meter etter å ha gått med 90 graders bøy i knærne siden starten. Rimelig slitsomt og varmt :) De som ikke ville gå hele veien, kunne gå opp ved flere anledninger i løpet av de 100 meterne. Tror de fleste i gruppa vår gikk opp ved første mulighet (etter 20 meter).

Etter 100 meter i tunnelene, kom jeg opp i denne bunkersen.

Vi fikk se forskjellige typer feller som ble brukt mot amerikanerne i jungelen rundt her. Vietnameserne var utrolig oppfinnsomme og smarte når det kom til å få mye ut av lite. Mange av fellene var også brukt til å fange dyr før mennesker ble en like stor prioritet.

Vi fikk smake Tapioca - en potetlignende rot fra Cassava-planten. Den var en veldig viktig matkilde under krigen. Rota kan høstes hver andre måned, men trenger ti måneder for å nå full størrelse. Vi dyppa den i en miks av sukker og peanøtter, noe som ga mer smak enn de sikkert hadde den gang...

Her er sandaler laget av bildekk-gummi. De ble brukt av Viet Cong under krigen. Sandalene kunne brukes begge veier. Dvs de var perfekte for å villede fienden ved at de ble brukt bak-fram. Dermed så det ut som de gikk motsatt vei enn de egentlig gjorde. Det tok 1 time å lage en sandal.

Tilbake i Saigon. Typisk gate med det nye Bitexco Financial Tower i bakgrunnen.

Enden av en park i Saigon. Rett bak til venstre for Ingunn er det kjente Ben Thanh-markedet. I denne lille, smale parken blir støyen fra biler og scootere betydelig lavere :)

Bitexco Financial Tower sett fra nære der vi bor.

Vi møtte en "nabo" fra Norge på hotellet vårt i dag. Vi var på vei ut og sto i heisen og snakka sammen da vietnameseren som sto der sammen med oss spurte på norsk om vi var fra Norge! Vi ble rimelig paffe og overraska. Vi hadde ikke akkurat regna med å møte en norsktalende vietnameser i heisen på hotellet, selv om vi jo kjenner ganske mange av de hjemme... Han var fra Lørenskog viste det seg. Artig møte :)

I morgen skal vi tidlig avgårde med buss ut til den lille kystbyen Mui Ne. Blir spennende å se hvordan standarden på buss er her. Vi forhørte oss litt rundt om priser og endte opp med å få prisen ned i godt under det halve av hva det kunne blitt hvis vi hadde tatt det første tilbudet vi fikk. Hva vi får for pengene gjenstår å se, men det er et stort og anbefalt selskap så det blir nok bra :)